vannholderkapasitet

Vannholderkapasitet beskriver evnen til å holde på vann i et materiale, særlig i jord og andre porøse medier. Innen jordvitenskap refererer den ofte til hvor mye vann som blir igjen i jordporene etter at overflatevann har drenert bort og feltkapasiteten er nådd. Dette vannet er potensielt tilgjengelig for planter og biologiske prosesser.

Faktorer og mål: Feltkapasitet (FC) og wilting point (WP) bestemmer plante-tilgjengelig vann (PAW), som er forskjellen mellom FC og WP. PAW kan uttrykkes i volumprosent eller som millimeter vann per meter jord, avhengig av jordtype og målemetode.

Tekstur, jordstruktur og organisk materiale er avgjørende. Leire gir ofte høy total vannholding, men lavere drenering og ofte mer tett vannbinding. Sand drenerer raskt og holder mindre vann. Organisk materiale øker porøsitet og kapasitets vannbinding; kompaktering og salinitet reduserer tilgjengeligheten.

Betydning og anvendelser: Vannholderkapasitet er viktig for irrigasjonsplanlegging, vannbalanse, tørkerisiko og avlingsstabilitet. I jordforvaltning kan tiltak som økt organisk innhold og bedre jordstruktur øke plante-tilgjengelig vann.

Relaterte begreper: porøsitet, feltkapasitet, wilting point og kapillærkapasitet. Begrepet brukes ikke bare for jord, men også for byggematerialer og andre lagrede vannsystemer i hydrologi og materialvitenskap.