tilpasningsdyktighet

Tilpasningsdyktighet er evnen til å justere tanker, atferd og planer i møte med endringer i omgivelser, krav eller mål. Det innebærer å kunne lære av erfaringer, oppdatere antagelser og velge adekvate handlingsmåter i nye situasjoner. Tilpasningsdyktighet deles ofte inn i kognitive, emosjonelle, sosiale og atferdsmessige komponenter.

Den kognitive komponenten handler om problemløsing, fleksibel tenkning og evne til å monitorere og justere forståelser. Den emosjonelle komponenten omfatter toleranse for usikkerhet, motstandsdyktighet og stressmestring. Den sosiale komponenten dekker evne til å samarbeide i nye grupper og kulturer. Den atferdsmessige komponenten består i å prøve nye handlinger og justere praksiser basert på konsekvenser.

Betydning: Tilpasningsdyktighet er viktig i arbeidsliv og utdanning, ved teknologisk utvikling, omstilling i organisasjoner, og i møte med klimatiske eller sosiale endringer. Høy tilpasningsdyktighet kan bidra til bedre problemløsning, raskere implementering av endringer og økt motstandsdyktighet mot motgang.

Utvikling: Tilpasningsdyktighet kan utvikles gjennom målrettet trening i problemløsning, eksponering for varierte situasjoner, refleksjon, og en kultur som tillater feil som læring. Utdanning og ledelse bør fremme metakognitive ferdigheter, læring i tverrfaglighet og emosjonell intelligens.

Måling og kritikk: Det finnes psykologiske målemetoder for tilpasningsdyktighet og for motstandsdyktighet, men målingene er ofte avhengige av kontekst og tidsramme. Kritikk: Begrepet er vidt og kan være vanskelig å operasjonalisere, og overdreven tilpasningsdyktighet kan innebøre risiko for å undergrave prinsipper eller bidra til ukritisk tilpasning.