specialiseringsgrad

Specialiseringsgrad er en måling av hvor mye produksjon eller aktiviteter er konsentrert rundt et lite antall varer eller tjenester. I en region eller et land refererer det til i hvilken grad økonomien peker i retning av et begrenset sett av næringer eller produkter i forhold til en mer bredt diversifisert økonomi. For en bedrift kan det beskrive hvor mye av produksjonen som kommer fra et begrenset produktsortiment eller markedssegment.

Målemetoder: Vanlige indikatorer inkluderer konsentrasjonsforholdet CRk, der andelen av omsetning eller produksjon som står for de største produktene eller markedene utgjør en betydelig del, og Herfindahl-Hirschman-indeksen (HHI) som kvantifiserer markedskonsentrasjon ved å summere kvadratet av markedsandeler. For regional analyse brukes ofte andeler av sysselsetting eller verdiskaping fordelt på næringer. Et høyt specialiseringsgrad indikerer at et lite antall produkter eller sektorer står for en stor del av aktiviteten; et lavt grad indikerer diversifisering.

Fordeler og ulemper: Spesialisering kan skape konkurransefortrinn gjennom stordriftsfordeler, kunnskapsutvikling og mer effektive leverandørkjeder. Men det øker også sårbarheten for svingninger i etterspørsel og prisforandringer, og kan ramme områder hvis de viktigste næringene taper terreng.

Relasjoner: Begrepet er sentralt i teorier om komparativ fordel og regional økonomi, og brukes i strategisk planlegging og regional utvikling for å vurdere Risiko og potensial ved å velge mer eller mindre spesialisert fokus.