sjökrigföring

Sjøkrigføring er militære operasjoner som foregår til havs og i kystnære områder og som har som mål å oppnå kontroll over maritimt rom, beskytte handelsfartøy og svekke motstanderens kapasitet til sjøen. Den omfatter offensive og defensive virkemidler, som blokade, konvoiering av handelsskip, minelegging, anti-sjø- og anti-ubåtoperasjoner, maritim overvåkning og luftstøtte, samt bruk av sensor- og kommunikasjonsressurser i maritim sammenheng.

Historisk har sjøkrigføring utviklet seg fra linebaserte slag i seilflåter til moderne marinestrategier basert på stålskip, luftstøtte, missiler og ubåter. I det 20. århundre var blokade og konvoiering sentrale virkemidler i begge verdenskriger. Den kalde krigen førte til avansert overvåkning, ubåtkrigføring og luftmakt, og senere har nettverkssentrert krigføring og presisjonsmissiler blitt dominerende. I dag inkluderer sjøkrigføring også ubemannede fartøy og integrerte operasjoner mellom sjø, luft og cyber.

Juridisk sett ligger sjøkrigføring under lov om væpnet konflikt (LOAC). Reglene om blokade, behandling av nøytrale fartøy og kontrabande er forankret i Haag-konvensjonene og videreutviklet i San Remo Manualen. Grunnleggende prinsipper som distinksjon og proporsjonalitet gjelder også til sjøs.

Nye utfordringer i moderne sjøkrigføring inkluderer sikre marint handel og kontroll av strategiske farvann, anti-akses/område-avvisning (A2/AD)-kapasiteter, samt håndtering av piratvirksomhet, cybertrusler og spredning av ubemannede plattformer.