setningskonstruksjoner

Setningskonstruksjoner, eller setningsbygning, handler om hvordan setninger bygges i norsk og hvordan ulike deler henger sammen. I norsk er hovedtyper av setninger enkle setninger, sammensatte setninger og leddsetninger. To kjennetegn som ofte diskuteres er ordrekkefølgen i hovedsetninger (V2, altså verbet som andre ledd i setningen) og plasseringen av verbet i bisetninger ( ofte på slutten).

Enkle setninger består av et tema med et predikat, for eksempel Jeg leser en bok. Sammensatte setninger består av to eller flere hovedsetninger som er koblet sammen med konjunksjoner som og, men, eller eller og så, for eksempel Jeg leser en bok, og jeg noterer ned viktige punkter. Leddsetninger er underordnede setninger som gir tilleggskunnskap og kan fungere som subjekt, object eller adverbial, for eksempel Jeg leser mens jeg venter, eller Jeg vet at han kommer senere.

Substantiviske og relative leddsetninger opptrer også ofte. Relative setninger peker tilbake til et ord i hovedsetningen med ord som som eller der, for eksempel Boken som jeg leser er spennende. Spørresetninger følger ofte invertiv ordstilling, som Hva heter du? og Hvorfor kommer han ikke i dag? Negasjon gjøres vanligvis med ikke, som Jeg spiser ikke frokost i dag. Indirekte tale uttrykkes med at- eller spørreprådssetninger, for eksempel Hun sa at hun skulle komme.

Ulikheter mellom bokmål og nynorsk påvirker ordvalg og bruk av pronomen, men grunnleggende prinsipper for setningskonstruksjoner er like i begge målformer. Setningskonstruksjoner er sentrale i norsk grammatikk og brukes til å uttrykke tid, årsak, vilkår og forhold mellom hendelser.