prosessidentifikator

Prosessidentifikator, ofte kalt PID, er en unik numerisk identifikator som tildeles av operativsystemets kjerne til hver aktiv prosess. Pidet gir et entydig referansepunkt for å identifisere og styre prosesser i systemet, for eksempel ved planlegging, ressursfordeling, interprosesskommunikasjon og feilsøking.

Når en ny prosess opprettes, tildeler kjernen neste ledige PID fra en forhåndsdefinert pulje. Verdien på PID-en begrenses av systemets konfigurasjon, for eksempel den maksimale PID-en som kan tildeles (tidvis kjent som pid_max i Linux). Etter at en prosess avsluttes, kan PID-en gjenbrukes etter en kort periode eller når systemet har ryddet opp prosesser som har sluttet, avhengig av operativsystemets mekanismer for prosesshåndtering.

Omfang og isolasjon er viktige trekk ved PID-er. PIDs er unike innenfor en gitt kjernetilknyttet instans. I systemer som støtter navnrom (PID-namespaces) eller containere, kan samme numeriske PID eksistere i ulike navnrom samtidig fordi hvert navnrom har sin egen synlighet og PID-sone. Dette gjør at en container kan ha sine egne PID-er som ikke kolliderer med andre containere eller verten.

Bruk og anvendelse inkluderer administrasjon av prosesser og interaksjon med systemverktøy. Verktøy som ps, top og strace viser og bruker PIDs. Signaler som sendes med kommandoer som kill refererer til en prosess ved dens PID, og informasjon om en prosess kan leses gjennom filsystemet /proc/<pid> på mange Unix-like systemer.

Begrensninger og betraktninger involverer at PID ikke gir detaljer om prosessens tilstand, rettigheter eller innhold. De bør håndteres med klar forståelse av kontekst, spesielt i miljøer med navnrom og containere hvor samme PID-nummer kan forekomme flere steder.