predikasjonsformene

Predikasjonsformene er de grammatiske formene som uttrykker predikasjonen i en setning – den delen av setningen som sier noe om subjektet eller om et annet element i setningen. Predikasjonen kan uttrykkes som en handling, en tilstand eller en identitet, og det finnes ulike måter dette kan gjøres i norsk og andre språk.

Hovedkategorier av predikasjonsformer er verbal predikasjon og predikativ predikasjon. Verbal predikasjon er når predikatet uttrykkes av et bøyd verb, ofte i finite former eller i samspill med hjelpeverb. Predikativ predikasjon skjer når predikatets ledd er et prediktivt nominal eller et adjektiv som står i kobling til subjektet via en kopula (for eksempel å være). Verbal predikasjon uttrykker vanligvis handling eller hendelse, mens predikativ predikasjon beskriver tilstand eller identitet.

Eksempler på verbal predikasjon inkluderer setninger som «Katten sover» eller «Hun løper hjem», der predikatet er et bøyd verb som forteller hva subjektet gjør eller skjer. Eksempler på predikativ predikasjon inkluderer «Hun er lærer» (predikativt nominal), «Hun er snill» (predikativt adjektiv), og «Han ble lege» (predikativt nominal i uttrykk for identitet eller yrkesstatus). I disse eksemplene følger predikativet kobla til subjektet ved hjelp av en kopula.

I norsk grammatikk kan predikasjonsformen dermed være bokstavelig handling gjennom verbal predikasjon eller beskrive tilstand eller identitet gjennom predikativt ledd. I andre språk varierer bruken av kopula og hvilke ordklasser som kan fungere som predikativ.