polarisasjonsfiltre

Polarisasjonsfiltre er optiske filtre som slipper igjennom lys med en bestemt polarisasjon samtidig som de demper eller blokker andre polarisasjoner. De brukes for å kontrollere refleksjoner, øke kontrast og studere eller måle lysets polarisasjonsegenskaper i vitenskapelige og tekniske sammenhenger.

Virkemåte og typer: Et lineært polarisasjonsfilter har en transmisjonakse som slipper gjennom komponenten av lysbølgens elektriske felt som ligger langs denne aksen. For usyntet lys blir intensiteten redusert til omtrent halvparten i et ideelt tilfelle. Sirkulære polarisasjonsfiltre består av et lineært polarisasjonsfilter etterfulgt av et kvartsbølgeplate. Dette konverterer polarisasjonen slik at lyset blir sirkulært polarisert, noe som gjør filteret kompatibelt med kameraets autofokus og lysmåling. Sirkulære filtre er derfor vanlig i fotografi, mens lineære filtre igjen brukes i enkelte vitenskapelige instrumenter hvor autofokus ikke er relevant.

Anvendelser: I fotografi og video brukes polarisasjonsfiltre til å redusere refleksjoner fra vann, glass og andre blanke overflater, å øke fargemetning og kontrast, spesielt i blå himmel. I vitenskapelige felt som spektroskopi, mikroskopi og stressanalyse (fotoelastisitet) utnyttes polarisasjonsfiltre for å kontrollere eller måle polariseringstilstander i lys eller prøver.

Begrensninger og forholdsregler: Filtrene reduserer total lysmengde og kan kreve lengre eksponeringer eller høyere ISO. Effekt og synlighet av polarisasjon avhenger av lysvinkelen og spredning, og i enkelte situasjoner kan polarisasjonen være liten. Ved bruk med kameraer er sirkulære filtre ofte å foretrekke for å unngå interferens med autofokus og eksponeringsmåling.