ordstillinger

Ordstilling, eller ordstillinger, er betegnelsen for hvordan setningsdremene—subjekt, finit verb, objekter og andre led som adverbialer og komplementer—ordnes i en setning. Det er et grunnleggende område i syntaks og brukes både i lingvistisk forskning og i språkundervisning for å beskrive hvordan ulike språk uttrykker mening, fokus og ramme rundt en hendelse.

I dansk er den grunnleggende ordstillingen i hovedsetninger SVO (subjekt–verbum–objekt). Dansk følger imidlertid en V2-regel: det finitte verbet står vanligvis i andre posisjon, uansett hvilket element som står først (tema eller fokus). Eksempel: “Jeg læser en bog.” (SVO). “I dag læser jeg en bog.” (første posisjon er adverbialet “I dag”; verbet kommer i andre posisjon). I spørsmål bøyes ofte verbet mot begynnelsen: “Læser jeg en bog?” eller “Spiser du æblerne?” Der er også mulighet for omvendt ordstilling ved fokus eller emfase.

I underordnede setninger opprettholdes ofte en konsekvent orden innen den enkelte ledd i danske underlesninger: “Jeg ved, at han læser en bog.” Her står verbet i andre posisjon i undersetningen, slik det gjør i hovedsetningen.

Typologisk varierer ordstillinger mellom språk. Engelsk følger vanligvis SVO i begge hoved- og underordnede konstruksjoner. Tyske hovedsetninger bruker ofte V2, mens undersetninger kan plassere verbet sist. Slike forskjeller er sentrale i beskrivelsen av språkfamilier og i språkopplæring, der forståelse av ordstilling hjelper til å tolke mening og grammatikk på riktig måte.