omsorgsordningene

Omsorgsordningene er avtaler eller rettslige beslutninger som regulerer hvem som har ansvaret for barnet og hvor barnet bor når foreldrene lever fra hverandre. De beskriver vanligvis hvem barnet har bosettingen hos mest (hovedomsorg) og hvordan samvær med den andre forelderen organiseres, samt andre praktiske forhold i barnets hverdag. Omsorgsordningene kan være midlertidige eller varige og kan omfatte regler for ferie, flytting og skolevalg, alt med sikte på å ivareta barnets beste og sikre stabilitet og kontinuitet i barnets liv.

Rammeverk og prosess: I Norge står barnets beste sentralt i avgjørelser om omsorgsordningene. Foreldrenes ansvar er i utgangspunktet felles, og barneloven gir regler for hvordan slike ordninger fastsettes. De kan fastsettes ved frivillig avtale mellom foreldrene, ofte med hjelp fra familievernkontor eller mekling, eller ved domstolens beslutning dersom partene ikke blir enige. Ved avgjørelser legges vekt på barnets alder, behov, tilknytning til omsorgspersoner og total stabilitet i barnets hverdag.

Former og innhold: Vanlige former er felles omsorg (foreldre har ansvar og barnet har bosted hos begge i et avklart mønster) eller delt/alternativ omsorg (barnet bor hos hver av foreldrene i bestemt perioder). Hovedfokus ligger på hvor barnet bor mest og hvordan samvær med den andre forelderen organiseres. Omsorgsordninger kan også inneholde regler om flytting, skolesituasjon og helsetjenester.

Endringer og håndheving: Omsorgsordningen kan endres når forholdene endrer seg betydelig, for eksempel ved flytting, endringer i helse eller behov, og dette skjer gjennom ny avtale eller rettslig vedtak. Barnet har rett til å bli hørt i samsvar med barnets beste, og i visse tilfeller kan barnevern eller barneombud være involvert for å ivareta barnets interesser.