mikroservicebaserte

Mikroservicebaserte arkitekturer refererer til systemer som består av små, løst koblede tjenester. Hver tjeneste fokuserer på en avgrenset forretningsfunksjon og kan utvikles, bygges, distribueres og skaleres uavhengig av de andre. Kommunikasjonen mellom tjenestene skjer vanligvis via lette protokoller og API-er, ofte over HTTP eller gRPC. Mange implementeringer har eget dataregister eller datalagringslag per tjeneste, noe som fremmer isolasjon og feiltoleranse. Kontinuerlig levering, containere og orkestrering (for eksempel Docker og Kubernetes) er vanlige praksiser for å distribuere og drifte dem.

Fordeler inkluderer forbedret fleksibilitet, raskere leveranser til forretningsenheter, skalerbarhet ved å kunne skalere individuelle tjenester, og bedre feiltoleranse gjennom isolasjon av komponenter. Samtidig gir de mulighet for å bruke ulike teknologier i forskjellige tjenester (polyglot persistence og polyglot programming).

Utfordringer omfatter økt kompleksitet i et distribuert system, nettverksfeil og behov for avansert observability (logging, tracing, metrikker). Transaksjonsstyring er mer kompleks og ofte løst konsistens (eventual consistency) eller mønstre som saga brukes. Testing, sikkerhet og koordinering mellom tjenestene krever dedikerte praksiser og verktøy.

Bruksområder og kontekst: ideell for store applikasjoner eller organisasjoner som trenger skalerbarhet og separate utviklingsteam. Viktige designprinsipper inkluderer grenser for kontekst (bounded contexts), API-first utvikling, db-per-tjeneste og klare kontrakter mellom tjenester.