lysbrytningsindeks

Lysbrytningsindeks, også kjent som brytningsindeks eller refraksjonsindeks, er et mål på hvor mye lysets hastighet reduseres når det passerer gjennom et materiale sammenlignet med lysets hastighet i vakuum. Det er en dimensjonsløs størrelse og defineres som forholdet mellom lysets hastighet i vakuum (c) og lysets hastighet i mediet (v). Formelen er n = c/v. Et høyere lysbrytningsindeks indikerer at lyset beveger seg saktere gjennom materialet, og at lyset vil bøyes mer når det passerer fra ett medium til et annet med forskjellig lysbrytningsindeks.

Lysbrytningsindeksen varierer for forskjellige materialer og avhenger også av bølgelengden til lyset. Dette fenomenet, kjent som dispersjon, er grunnen til at et prisme kan splitte hvitt lys opp i et spektrum av farger, da hver farge bøyes litt forskjellig. Typisk har luft et lysbrytningsindeks nær 1, mens materialer som vann og glass har høyere verdier. For eksempel har vann en lysbrytningsindeks på omtrent 1,33, og vanlig glass ligger rundt 1,5. Diamant har en betydelig høyere lysbrytningsindeks, rundt 2,42, noe som bidrar til dets glans. Måling av lysbrytningsindeks brukes i mange vitenskapelige og teknologiske applikasjoner, inkludert materialidentifikasjon og design av optiske linser.