luftfarkost

Luftfarkost er et samlebegrep for kjøretøy som er i stand til å oppnå og opprettholde flyging i jordens atmosfære. Slike farkoster skaffer løft ved samspill med luften og kan være bemannede eller ubemannede. Begrepet dekker ulike prinsipper for framdrift og løft, og inkluderer både fly med faste vinger, helikoptre, ballonger og luftskip, samt hybride og vertikal-take-off-enheter. I tekniske og juridiske sammenhenger brukes luftfarkost som en bred betegnelse på luftfartøy.

Klassifiseringen deles ofte i faste vinger (fly med løft fra bevegelse), rotorfarkoster (helikoptre og andre roterende vinge-enheter), og lettere-ti-luft-kjøretøy (ballonger og luftskip). Det finnes også ubemannede luftfarkoster, kalt droner, samt hybride og VTOL-enheter som kombinerer flere prinsipper for løft og manøvrerbarhet.

I internasjonal luftfart definerer ICAO luftfarkost som enhver maskin som kan oppnå løft i atmosfæren som følge av luftens reaksjon. Praksis innebærer registrering, luftdyktighets- og sertifiseringskrav, og krav til vedlikehold og operasjon. Nasjonale myndigheter og, i EU/EØS, organer som EASA, fastsetter regler for operatørers og produsenters ansvar og sikkerhetsstandarder.

Historisk har luftfarkoster utviklet seg fra tidlige ballonger og glidere til moderne fly og droner. De brukes i passasjer- og godstransport, redningstjenester, forskning og militære oppdrag, samt rekreasjon og luftfartssport.