konkurranseregulering

Konkurranseregulering er et sett regler, prinsipper og institusjoner som har som formål å sikre at markeder fungerer effektivt og at forbrukerne får lavere priser, bedre produkter og økt innovasjon. Reguleringen søker å forebygge konkurransebegrensende atferd og å opprettholde like vilkår mellom bedrifter. I Norge håndheves dette gjennom konkurranseloven og Konkurransetilsynet, som følger opp nasjonale forhold og krav i EØS-retten.

De viktigste delene av konkurransereguleringen omfatter forbud mot konkurransebegrensende avtaler, misbruk av dominerende stilling og kontroll med sammenslåinger og oppkjøp. Avtaler mellom konkurrenter som fastsetter priser, deler av markedet eller produksjon, eller som på annen måte begrenser konkurransen, er som hovedregel forbudt. Misbruk av dominans omfatter praksiser som utnytter en sterk markedsposisjon til å hindre konkurransen eller skade kunder. Fusjons- og oppkjøpskontroll innebærer at større sammenslåinger vurderes og godkjennes slik at de ikke i vesentlig grad svekker konkurransen. Staten kan også gripe inn gjennom regler for offentlig støtte og subsidier som påvirker konkurransen mellom virksomheter.

Enforcement og prosess: Konkurransetilsynet etterforsker påstander om overtredelser og har myndighet til å innhente dokumentasjon, gjennomføre granskinger og i enkelte tilfeller foreta uanmeldte undersøkelser i samarbeid med andre myndigheter. Foretak som overtrer kan ilegges overtredelsesgebyrer eller pålegg om retting av praksis. Det finnes også leniency- eller ordninger som gir insentiver for samarbeid i etterforskningen, og saker kan bringes inn for domstolene eller løses administrativt.

Internasjonal kontekst: Norge følger EØS-retten og konkurransereguleringen er i betydelig grad harmonisert med EU-regelverket. Konkurranseorganene samarbeider med EU-kommisjonen, ESA og andre nasjonale tilsyn i grenseoverskridende saker og ved utveksling av saksinformasjon.