koblingskoeffisient

Koblingskoeffisient, ofte omtalt som koblingsfaktor, er et dimensjonløst mål som beskriver styrken i samvirket mellom to systemer eller mellom to viklinger i en elektrisk maskin. I elektrisk og magnetisk kontekst brukes det særlig om to viklinger med selvinduktanser L1 og L2 og gjensidig induktans M. Koblingskoeffisienten defineres som k = M / sqrt(L1 L2). Verdien ligger mellom 0 og 1: k = 1 tilsvarer perfekt kobling (alle fluks kobler til den andre viklingen), mens k = 0 betyr ingen gjensidig kobling (fri lekkasje).

I praksis påvirker k energioverføring og ytelse i en transformer eller induktor. Høy k gir bedre effektutveksling og lavere lekkinduktans, mens lav k fører til høyere lekkasje og redusert effektivitet, spesielt ved høyere frekvenser eller ved feil i geometrien eller materialvalgene.

Måling og beregning: For et par viklinger kan L1 og L2 måles ved induktansmåling eller resonansmetoder, mens M beregnes som k sqrt(L1 L2). I praksis kan M også bestemmes ved måling av gjensidig oppkobling og gjennom kortslutnings tester.

Koblingskoeffisienten er dimensjonløs og er ofte frekvensavhengig i virkelige kretser på grunn av kjerner, tap og geometriske endringer. Begrepet brukes også i mekaniske systemer for å beskrive styrken i koblingen mellom to vibrasjonsmoduser.