kjøretidsoptimalisering

Kjøretidsoptimalisering (ofte kalt runtime-optimalisering) er praksisen med å redusere den tiden et program eller en beregning bruker under utførelse. Målet er å forbedre ytelse ved å gjøre koden raskere eller mer responsiv, typisk gjennom algoritmevalg, bedre datahåndtering, parallellisering, kompilatoroptimalisering eller justering av kjøretidsparametre.

Vanlige teknikker inkluderer valg av mer effektive algoritmer og datastrukturer, profilstyrt optimalisering for å fokusere innsatsen på flaskehalser, caching og memoization, vektorisering, tråd- og prosessparallelisering, samt bruk av JIT- eller AOT-kompilatorers optimaliseringsmuligheter. I databaser og distribuerte systemer brukes indeksering, spørringsoptimalisering og lastbalansering for å redusere svartider.

Verktøy som profilerere (for eksempel perf, gprof, VisualVM), benchmarkingbiblioteker og overvåkingssystemer er viktige for måling og verifisering av forbedringer. Effektiv kjøretidsoptimalisering krever også vurdering av trade-offs: økt kompleksitet, redusert lesbarhet, høyere minnebruk eller dårligere portabilitet kan følge med ytelsesgevinster. Prematur optimalisering kan sløse innsats, derfor anbefales måling og prioritering.

Anvendelser spenner fra sanntidssystemer og innebygde enheter til høyytelsesberegning og skytjenester, der redusert kjøretid kan gi bedre brukeropplevelse, lavere ressurskostnader og økt gjennomstrømning.