internaliseringen

Internaliseringen, eller internalization på engelsk, er prosessen der ytre normer, verdier, overbevisninger eller praksiser blir absorberte og akseptert som en del av en persons eget tankesett. Når dette skjer, styrer individets tanker og handlinger ikke bare atferd som ble lært, men også valg og vurderinger i fravær av ytre påvirkning.

I psykologi og sosiologi beskrives internalisering som et sentralt moment i sosialiseringsprosesser. Gjennom familien, skolen, venner og institusjoner blir samfunnets regler og kulturelle verdier innlemmet i den enkeltes identitet. Internaliserte normer bidrar til at atferd blir regelmessig og selvstyrt, og kan skape vedvarende former for sosial orden. Samtidig kan internalisering forsterke kjønnsroller, religiøse eller politiske overbevisninger og profesjonelle etiske normer, slik at de oppleves som en del av jeg-et.

Forskjellen mellom internalisering og relaterte konsepter som introjektion i psykoanalyse ligger i omfang og bevissthet. Introjektion beskriver ofte en mer ubevisst og emosjonell inntak av andre objekter eller figurer, mens internalisering generelt refererer til en bredere prosess der ytre krav blir en integrert del av selvregulering og beslutninger.

Teoretisk har ulike retninger framhevet internalisering som nøkkelen til kulturell reproduksjon og individets moralske utvikling. Durkheim så det som en måte å opprettholde samfunnets samlede normer på; Bourdieu beskriver habitus som internaliserte disposisjoner formet av sosial struktur; Kohlberg og andre fokuserer på utvikling av moralsk resonnering som blir interngjennom.

Eksempler inkluderer å følge lovverk selv når ingen passer på, å opprettholde yrkesetiske standarder, eller å adoptere språk og verdier fra sitt kulturelle fellesskap. Internaliserte normer kan være positive kilder til selvregulering, men de kan også opprettholde urettferdige eller undertrykkende praksiser hvis de ikke utfordres.