forskningsfartøy

Forskningsfartøy er fartøy som er spesielt utrustet og bemannet for å gjennomføre vitenskapelige undersøkelser i havet og andre vannmasser. Slike fartøy brukes av universiteter, statlige forskningsinstitusjoner og internasjonale samarbeid for å studere oseanografi, marin biologi, hydrografi, geologi og klima. Forskningsfartøy kan være mannsdrevne eller delvis/fullt automatiserte, og ofte har de laboratoriumer og spesialutstyr om bord for feltsamling og analyse.

Utstyr og kapasitet varierer etter fartøyets formål, men typiske instrumenter inkluderer CTD-rosett for måling av temperatur, salinitet og oksygen i vannmassene, prøvetakingsutstyr for vann og prøver fra ulike dybder, samt havbunnskartlegging som multibeam- og sidescan-sonarer. Mange fartøy har avansert sensorikk for oseanografiske målinger, sondering av bunnterreng, samt undervannsfartøy som ROV (remotely operated vehicle) eller AUV (autonomous underwater vehicle). I tillegg finnes laboratoriumsrom for feltanalyse og prøvetyper som artsregistrering, geologiske prøver og marine mål.

Historisk har forskningsfartøy bidratt til å legge grunnlaget for moderne oseanografi, med Challenger-ekspedisjonen (1872–1876) som tidlig milepæl. Siden har teknologisk utvikling formet dagens flåter, fra isbrytende havforskningfartøy til internasjonale forskningsflåter som opererer i verdenshavene og polområdene.

Organisering og samarbeid er vanlig: fartøyene eies av nasjonale myndigheter, universiteter eller forskningskonsortier og opereres under flaggstat, med data som deles via åpne arkiver og internasjonale programmer som GOOS og ICES. Forskningsfartøy bidrar til grunnleggende vitenskap, naturmangfold, og overvåking av klima og havmiljø.