fellesgoder

Fellesgoder, også kalt offentlige goder i økonomisk teori, er goder som i utgangspunktet er ikke-ekskuderbare og ikke-rivaliserende i forbruket. Det betyr at ingen lett kan utelukke andre fra å dra nytte av dem, og én persons bruk reduserer normalt ikke tilgjengeligheten for andre. I praksis kan noen fellesgoder være delvis ekskluderbare eller få begrenset konkurranse ved kapasitet, men de er grunnleggende knyttet til bred samfunnsmessig nytte.

Fellesgoder gir ofte markedssvikt fordi privat sektor har lite insentiv til å finansiere eller levere nytte som alle kan dra nytte av uten å betale. Dette gir gratispassasjerproblemet (free-rider). Som følge av dette blir mange fellesgoder produsert eller finansiert av staten eller gjennom kollektiv handling, vanligvis finansiert via skatter eller offentlige budsjetter.

Eksempler inkluderer nasjonal forsvar, ren luft og vannkvalitet, offentlig belysning, grunnleggende infrastruktur og kunnskapsgenerering som forskning og utdanningsresultater. Offentlige medier og visse former for offentlig tilgjengelig kunnskap kan også omtales som fellesgoder i bred forstand. Det finnes også relaterte begreper; rivaliserende og ikke-ekskuderbare ressurser betegnes ofte som fellesressurser (commons), mens ekskluderbare og ikke-rivaliserende goder kalles klubbgoder.

Policy og forvaltning av fellesgoder innebærer ofte offentlig finansiering, regulering eller tilskudd av ressurser for å oppnå ønsket nivå av produksjon og nytte. Valg av løsning må balansere kostnader, nytte og kapasitetsbegrensninger, samt unngå overforbruk eller underproduksjon.