enkeltprosessorer

Enkeltprosessorer er datamaskinsystemer som drives av én fysisk prosessor (én CPU). Slike systemer har vanligvis én CPU-sokkelforbindelse på hovedkortet og deler minne og I/O via en felles minnecontroller og buss. Selv om prosessoren kan være multikjerne, regnes det fortsatt som én prosessor i denne konteksten.

Skillet mellom enkeltprosessor og flersprosessor-systemer ligger i antallet fysiske prosessorenheter. Flersprosessor-systemer har to eller flere fysiske CPU-enheter som arbeider sammen. Moderne operativsystemer støtter SMP i slike systemer, mens enkeltprosessorer oppnår parallelitet gjennom flere kjerner i samme chip.

Ytelse i enkeltprosessorer avhenger av klokkehastighet, antall kjerner og minnearkitektur. For arbeidsbelastninger som ikke utnytter høy grad av parallellisering, kan en kraftig flerkjerners enhet gi god ytelse per watt. Det er likevel fysiske og termiske grenser for hvor mye en enkelt CPU kan gjøre, og svært parallelle belastninger kan kreve systemer med flere prosessorenheter eller flere noder. Fordeler med enkeltprosessorer inkluderer lavere kostnader, enklere design, enklere kjøling og ofte lavere strømforbruk. Ulemper er begrenset skalerbarhet og potensielt lavere total ytelse på svært parallelle arbeidsoppgaver.

Historisk var enkeltprosessorer normen i personlige datamaskiner og små servere, mens større servermiljøer brukte systemer med flere prosessorer. Med framveksten av multicore-teknologi og forbedret programvare som utnytter parallelle operasjoner, er de fleste moderne systemer i dag enkeltprosessorer med flere kjerner, noe som forenkler utvikling og reduserer behovet for flere CPU-sockets. Enkeltprosessorer finnes fortsatt i mange innebygde systemer, bærbare datamaskiner og små til mellomstore servere.