endepunktbestemmelse

Endepunktbestemmelse er en analytisk prosedyre der sluttpunktet i en titrering identifiseres. Sluttpunktet er det observerte punktet hvor en måleparameter endrer seg på en måte som indikerer at reaksjonen mellom titrant og analytt er nær eller har stoppet. Ekvivalenspunktet er det teoretiske punktet der mengden titrant er nøyaktig stoikiometrisk i forhold til analytten. Målet med endepunktbestemmelse er å velge en sluttpunkt som ligger så tett som ekvivalenspunktet som mulig, for å minimere systematiske feil mellom observert og faktisk reaksjonsforløp.

Metoder for å bestemme sluttpunktet:

- Indikatorbasert: Visuell endring av en farge som skjer når reaksjonen nærmer seg sluttpunktet.

- Potensiometrisk (pH-måling): Bruk av pH-meter for å overvåke pH-endringer og identifisere endepunktet ved et forhåndsbestemt pH-område.

- Konduktometri: Måling av ledningsevne som endres når løsningen skifter sammensetning under reaksjonen.

- Amperometrisk/elektrokjemisk: Registrering av strøm som endrer seg ved sluttpunktet.

- Spektrofotometrisk: Bruk av spektrofotometri for å følge endringer i absorbans ved en bestemt bølgelengde.

Anvendelser og typer titreringer: Endepunktbestemmelse brukes i syr- base-titreringer, redokstitreringer, kompleksetrimetri (for eksempel EDTA) og nedbrytning/precipitasjonstitreringer. Valg av metode avhenger av observert endepunkts skarphet, problemløsing i prøvematriks og ønsket nøyaktighet.

Viktige betraktninger: Korrekt valg av indikator eller sensor er avgjørende for nøyaktighet. Sluttpunktet bør være så nær ekvivalenspunktet som mulig, og forhold som temp, støande stoffer og prøvens sammensetning må tas i betraktning for å redusere feilkilder.