baseparingene

Baseparingene, eller baseparingen, er de hydrogenbindingene mellom nitrogenbasene i nukleinsyrene som gjør at molekyler kan danne komplementære par og danne den karakteristiske dobbeltheliksen i DNA og de sekundære strukturene i RNA. I DNA danner de to lange polynukleotidkjedene en dobbeltråd ved at adenine (A) parer med thymine (T) og cytosin (C) parer med guanin (G). A–T-bindingene består av to hydrogenbindinger, mens C–G-parene består av tre hydrogenbindinger, noe som gir forskjellig stabilitet mellom paret. I RNA, hvor thymine er erstattet av uracil (U), parer A med U og C med G. RNA-tråden er ofte enkelttrådet, men kan foldes i komplekse sekundærstrukturer ved hjelp av disse komplementære regionene.

Baseparene er orientert antiparallelt i dobbeltheliksen, og parene følger en konsistent geometrisk konfigurasjon kjent som Watson–Crick-basepar. Mengden av A tilsvarer mengden av T, og mengden av C tilsvarer mengden av G i et gitt DNA-molekyl, noe som kalles Chargaffs regler. GC-innholdet påvirker molekylær stabilitet og smeltepunkt; generelt gir flere GC-basepar høyere stabilitet.

Baseparing er sentralt for biologiske prosesser som replikasjon og transkripsjon, der komplementære baser guider riktig kopiering av genetisk informasjon og syntese av RNA. I tillegg danner RNA-strenger ofte sekundære strukturer gjennom intramolekylær baseparing, og ikke-kanoniske eller wobble-paring spiller en rolle i spesifikke biologiske tilstander, særlig i transfer-RNA og ribosomalt RNA.