bøyningssystemene

Bøyningssystemene er de mønstrene språk bruker for å markere grammatikk ved å endre ordets form. De uttrykker kategorier som kjønn, tall og kasus for substantiver og adjektiver, samt tempus, aspekt og modus for verb. Bøyningssystemene varierer betydelig mellom språk og kan være mer eller mindre omfattende. I språkfaget brukes begrepet ofte om hele morfologiske paradigmer som knytter form til funksjon i setningen.

Et bærende skille er mellom nominalbøyning, verbal bøyning og pronominal bøyning. Substantiver og adjektiver bøyes i kjønn og tall og, i språk med kasus, også i kasus og bestemthet. Verber bøyes i tid, aspekt og modus, og kan også markere person og tall i enkelte språk; de følger ofte konjugasjonsklasser eller bøyningsmønstre. Morfemene som utgjør bøyningene kan være fusjonerende, hvor én affiks bærer flere grammatiske kategorier, eller agglutinerende, hvor hvert morfem har én tydelig funksjon. Noen språk er mer isolerende og bruker i større grad ordstilling og hjelpeord for grammatikk.

Historisk har bøyningssystemer utviklet seg under påvirkning av språkfamilier, språkkontakt og endringer i kommunikativ praksis. Noen språk beholder rike kasus- og kjønnssystemer; andre har forenklet bøyningene og bruker mer analytisk grammatikk. For språk- og språklærings betydning er forståelse av bøyningssystemenes struktur viktig for å lære korrekt grammatikk, tolke tekster og produsere presise ytringer.