attribusjonsteori

Attribusjonsteori er en gren av sosialpsykologien som studerer hvordan mennesker forklarer årsaker til egne og andres handlinger og hendelser, og hvordan disse forklaringene påvirker følelser, motivasjon og atferd. Teorien undersøker hvorfor vi tolker atferd som årsaket av indre egenskaper, som personlighet eller vilje, eller av ytre forhold, som situasjoner og omstendigheter.

Opprinnelsen ligger hos Fritz Heider, som beskrev mennesker som små forskere som tilskriver atferd til indre disposisjoner eller ytre faktorer. Harold Kelley utviklet senere kovariasjonsmodellen, som vektlegger tre dimensjoner ved forklaringer: konsistens over tid, konsensus mellom andre personer og distinksjon mellom ulike situasjoner. Bernard Weiner utvidet teorien med en dimensjonmodell som inkluderer locus av årsak (internal/external), stabilitet (stabil/ustabil) og kontrollérbarhet (kontrollerbar/ukontrollerbar). Sammen gir disse modellene rammer for hvordan folk beskriver årsakene til hendelser og hvordan slike beskrivelser påvirker forventninger og følelsesmessige reaksjoner.

Kjernebegreper inkluderer internal versus external attribution (å tilskrive årsaker til personlige egenskaper eller ytre forhold) og de nevnte dimensjonene som påvirker ansvarsfølelse, skyld og kontroll. Fenomener som fundamentale attribusjonsfeil beskriver en tendens til å overbetone personlige egenskaper og undervurdere situasjonelle faktorer når man forklarer andres atferd. Selvbetjeningsbias refererer til tendensen til å tilskrive egne suksesser til egne evner og fiaskoer til omgivelsene.

Kulturelle forskjeller spiller også en rolle: i individualistiske kulturer forekommer disposisjonelle attribusjoner ofte, mens kontekstuelle og situasjonelle forklaringer er vanligere i kollektivistiske kulturer. Praktiske anvendelser finnes innen utdanning, organisasjonspsykologi og rettsvesen, men teorien møter kritikk for å være forenklet og ikke alltid å fange kompleksiteten i årsaksprosesser over tid og i varierte situasjoner.