artikulationsforskning

Artikulationsforskning er en tverrfaglig vitenskap som studerer hvordan tale blir produsert gjennom bevegelse av vokaltraktens artikulatorer, som lepper, tunge, myke gane, strupehode og kjeve. Forskningen søker å beskrive hvilke gesturer som realiserer fonemer og hvordan disse gesturene blir koordinert i tid.

Den dekker articulatorisk fonetikk, motorisk kontroll av tale, utvikling og variasjon mellom språk, dialekter og enkeltindivider, samt coarticulation og taleplanlegging. Den tar også opp medisinske aspekter som nevrologiske sykdommer og taleforstyrrelser.

Metoder inkluderer instrumentelle teknikker som ultralyd for tungebevegelser, elektromagnetisk artikografi (EMA) for bevegelse av munnens artikulatorer, magnetisk resonanstomografi (MR/MRI) og røntgenbaserte teknikker, palatografi/elektropalatografi, laryngoskopi; kombinasjoner med akustiske målinger og kinematisk analyse, samt datasimulering og modellering.

Anvendelser omfatter klinisk talevurdering og tale- og stemmetrening; utvikling av tale-teknologier som talegjenkjenning og syntese; språkopplæring og forensisk taleanalyse.

Forskningen er tett knyttet til lingvistikk, nevrovitenskap, psykologi, informatikk og logopedi, og benytter teoretiske rammer som artikulatorisk fonologi og gesturale koordinasjonsmodeller for å forklare hvordan taleorganene realiserer lyd og betydning.