amorteringskrav

Amorteringskrav er en regulering i Norge som pålegger låntakere av nye boliglån å nedbetale en del av lånet i løpet av de første årene etter låneopptak. Hovedformålet er å redusere veksten i husholdningenes gjeld og styrke bankenes og den finansielle stabiliteten i økonomien.

Kravet gjelder primært nye boliglån til primærbolig der lånebeløpet utgjør en høy andel av boligverdien (lån-til-verdi, LTV, høy). Hvilke eksakte terskler og perioder som gjelder fastsettes av myndighetene og Finanstilsynet, og praksis kan variere mellom långivere og over tid. En vanlig fremgangsmåte i eldre regler har vært at låntakere må amortisere et minimumsbeløp som tilsvarer en viss prosentandel av den utestående gjelden årlig, ofte i form av rundt 2 prosent per år i en innledende periode på fem år, dersom LTV overstiger en gitt grense. Etter denne perioden kan kravet justeres eller opphøre hvis LTV faller under grensen.

Amortering skjer som en separat betalingsforpliktelse i tillegg til rente. Regelverket er ment å gjøre husholdningene mindre sårbare for rente- og boligprisutvikling, men kan føre høyere månedlige utgifter i startfasen. Det finnes unntak og tilpasninger, for eksempel ved lav LTV, spesielle låneformer eller andre sikkerhetskrav, og reglene kan være forskjellig ved refinansiering eller andre låneformer.

Historisk ble amortiseringskrav introdusert i Norge i 2010 som en del av makrotilsynstiltak for å dempe veksten i husholdningsgjeld; kravene har gjennomgått justeringer siden.