Vannbinding

Vannbinding er et matters evne til å holde på vann gjennom fysiske og kjemiske interaksjoner. Begrepet brukes i fagområder som jord- og materialvitenskap, bygg og matvitskap for å beskrive hvor mye vann et stoff kan beholde og hvor sterkt vannet holdes under ulike forhold. Bindingen kan beskrives som adsorbert vann (bundet til overflater), kapillært vann (i små porer) og kjemisk bundet vann (via kjemiske bindinger).

Adsorbert vann henger ved overflaters intermolekylære krefter, mens kapillært vann holder seg i små porer gjennom kapillærkraft. Kjemisk bundet vann er integrert i molekyler og frigjøres ofte bare ved kjemiske reaksjoner eller betydelig energi. Sammen bestemmer disse mekanismene hvor mye vann et materiale kan inneholde ved en gitt temperatur og trykk.

Faktorer som påvirker vannbinding inkluderer porøsitet og overflateareal, porefordeling, temperatur, saltinnhold og pH. Måling av vannbinding skjer ofte ved sorpsjons- og tørkingsmetoder, for eksempel sorpsjonsisotermene eller fuktighetskurver. I jordvitenskap brukes vannholdningskurver og pF-kurver for å beskrive hvor mye vann som er tilgjengelig for planter ved ulike sugekrefter.

Anvendelser omfatter jord- og landbruk, der vannbinding påvirker tilgjengelig vann for planter; i bygg- og materialteknikk for å vurdere fuktmotstand og holdbarhet; samt i mat- og tekstilindustrien der fuktighetsnivå påvirker tekstur og stabilitet.

Vannbinding har også betydning for miljø og helse ved at det påvirker transport av vann og oppløste stoffer i jord, samt holdbarhet og kvalitet på produkter og materialer.