Tyndallefekti

Tyndalleffekten, kjent på norsk som Tyndall-effekten, er et optisk fenomen som oppstår når lys spres av partikler som er store nok til å interagere med lysets bølgelengde. Dette fører til at lysstrålen blir synlig, noe som ofte manifesterer seg som en lysende stripe i et ellers mørkt rom eller en tåkete atmosfære. Effekten er mest merkbar når lyskilden er en smal, fokusert stråle, som for eksempel fra en laserpeker eller en projektor.

Fenomenet er navngitt etter den irske fysikeren John Tyndall, som studerte lysspredning i atmosfæren på 1800-tallet. Tyndall-effekten er en form for elastisk spredning, der lyspartiklene (fotonene) kolliderer med partiklene i mediet og endrer retning uten å miste energi. Størrelsen på partiklene er avgjørende; for små partikler, som molekyler i luften, vil lyset spres i alle retninger, noe som gir himmelen dens blå farge (Rayleigh-spredning). Større partikler, som støv, vanndråper eller melkepartikler, vil imidlertid spre lyset mer effektivt, slik at selve lysstrålen blir synlig.

Tyndall-effekten har praktiske anvendelser. Den brukes for eksempel i tåkevandringsmaskiner for å skape synlige lysstråler for visuelle effekter. Den spiller også en rolle i forståelsen av lysspredning i atmosfæren, som bidrar til fargene på solnedganger og den generelle klarheten i luften. I laboratoriet brukes effekten til å bestemme størrelsen på partikler i kolloidale løsninger.