Reverberasjonssoner

Reverberasjonssoner er et begrep innen romakustikk som beskriver områder i et lukket rom hvor lydfeltet domineres av reverberasjon fra refleksjoner i overflater, i motsetning til direkte lyd og tidlige refleksjoner. Grensen mellom sonene er ikke skarp, men utgjør en gradient hvor energien avtar og blir mer diffus med avstand fra lydkilden.

Fenomenet oppstår naturlig i rom med tilstrekkelig volum og tilstrekkelig lave absorberende egenskaper. Reverberasjonstiden RT60, som er tiden det tar for lydnivået å falle med 60 dB etter at kildeenheten har stoppet, brukes som en nøkkelfaktor for å beskrive reverberasjonssoner. Romgeometri, materialvalg, overflaterefleksjon, diffusjon og tilstedeværelse av publikum påvirker hvor raskt energien sprer seg og hvordan den oppfører seg i ulike områder.

I arkitektonisk akustikk er formålet ofte å oppnå en ønsket fordeling av reverberasjon i ulike soner. For eksempel i konsertsaler og teatre planlegges diffuse reverberasjonssoner for musikk samtidig som klare tidlige refleksjoner bevares for tale og forståelighet. Diffusorer, teksturerte flater og varierende absorbering brukes for å kontrollere størrelsen og uniformiteten av reverberasjonssonene.

Ulike metoder brukes for å kartlegge reverberasjonssoner, blant annet måling av impulssvar og RT60 ved flere målepunkter med høyttalere og mikrofoner, eller numeriske modeller som akustiske simuleringer og energifordeling beregnet i dataprogrammer.

Reverberasjonssoner er derfor viktige i planlegging og evaluering av romakustikk, og brukes for å sikre at lydmiljøet oppfyller krav til forståelighet og musikalsk opplevelse.