Rettferdighetsperspektiver

Rettferdighetsperspektiver er ulike teoretiske rammeverk som analyserer hva som gjør forhold i samfunnet rettferdige eller urettferdige, særlig når ressurser, muligheter og byrder fordeles. Begrepet brukes på tvers av filosofi, rettsvitenskap, sosiologi og politisk praksis for å forstå og vurdere politikk, lover og institusjoner.

Distributiv rettferdighet handler om hvordan goder og byrder fordeles mellom individer eller grupper. Ulike idealer konkurrerer om å styre fordelingen: likhet, behov, merit eller effektivitet. En ledende innfallsvinkel er John Rawls’ differanseprinsipp, som tillater ulikhet hvis den gagner de dårligst stilte. Nozicks eiendomsrettsteori vektlegger rettigheten til ervervelse og frivillige overføringer, og understreker at rettferdighet ikke nødvendigvis følger av lik fordeling.

Prosessuell rettferdighet fokuserer på rettferdige prosesser og rettssikkerhet: klare regler, likebehandling, åpenhet og mulighet til å delta i beslutninger. Det er ofte viktigere enn utfall i seg selv, fordi rettferdige prosesser skaper tillit og legitimitet.

Restorativ rettferdighet søker å reparere skader og gjenopprette forhold gjennom dialog og ansvarliggjøring mellom berørte parter, heller enn å bare straffe. Dette inkluderer mekling, erstatning og gjenopprettende tiltak.

Kapabilitets-tilnærmingen (Sen, Nussbaum) vurderer rettferdighet ut fra hvilke muligheter folk faktisk har til å delta i og forme livene sine, fremfor bare inntekter eller goder alene.

Rettferdighetsperspektiver påvirker offentlig politikk, skatt, helsevesen, utdanning og kriminalomsorg. Kritikk inkluderer kulturell relativisme, maktforhold og utfordringer knyttet til måling og implementering i varierende kontekster.