Prinsipalagentteori

Prinsipal-agentteori er et teoretisk rammeverk innen økonomi og organisasjonsfag som analyserer forholdet mellom en prinsipal (oppdragsgiver eller eier) og en agent (utfører eller ansatte) når prinsipalens mål og agentens handlinger ikke er fullt synlige eller i konflikt. Hovedproblemet er informasjonsasymmetri og forskjeller i insentiver som kan lede agenten til å handle på en måte som ikke gagner prinsipalens interesser.

Nøkkelbegreper inkluderer moral hazard, adverse selection og insentivkontrakter. Moral hazard oppstår når agentens innsats ikke er synlig for prinsipal, og agenten tar risiko eller velger mindre nyttige handlinger; adverse selection skjer når de som velger å inngå i kontrakten har informasjon som gjør kontrakten mindre effektiv. Målet med prinsipal-agentteori er å utforme kontrakter og institusjoner som får agenten til å handle i prinsipalens beste interesse, innenfor agentens preferanser og tilgjengelige informasjon.

Modellen bruker antagelser om rasjonell atferd og preferanser for risiko, og analyserer insentivdesign, overvåkningskostnader og forholdet mellom resultat og kostnader. Viktige konsepter inkluderer incentive compatibility og individual rationality, som setter vilkår for at kontrakten er attraktiv for agenten og gir riktig atferd. Prinsipal-agentteori kalles også kontraktsteori og mekanismedesign i bredere språkbruk.

Historisk sprang teorien fram på 1970- og 1980-tallet med bidrag fra forskere som Ross, Jensen og Meckling, samt senere arbeid av Myerson, Grossman, Hart, Stiglitz og Tirole. Anvendelser finnes i corporate governance, offentlige kontrakter, regulering, finans og helsevesen, mens kritikere påpeker forenklinger knyttet til rasjonalitet, multi-tasking og komplekse informasjonsstrømmer.