Preposisjonene

Preposisjonene er en ordklasse som binder andre ord sammen og uttrykker forhold mellom dem. En preposisjon står vanligvis foran et nominalt uttrykk og danner en preposisjonsfrase. Frasen kan fungere som adverbial eller som en del av et setningsledd, og den gir informasjon om plass, tid, retning, måte, årsak og forhold mellom ting og hendelser.

I norsk grammatikk deles preposisjoner ofte inn i ulike typer etter hva de uttrykker. Stedspreposisjoner som i, på, ved og hos beskriver hvor noe befinner seg eller finner sted. Tidsrelaterte preposisjoner som i, om, etter og før peker på når noe skjer. Bevegelses- eller retningspreposisjoner som til, mot, fra og gjennom beskriver bevegelse mot et mål eller en retning. Det finnes også sammensatte eller flerords preposisjoner, for eksempel i tillegg til, i stedet for og til tross for, som gir mer nyanserte forhold.

Grammatisk notat: etter preposisjoner bruker norske pronomen ofte oblique former. For eksempel blir jeg til meg, du til deg, han til ham, hun til henne, vi til oss, dere til dere, de til dem. Substantiv kan være i ubestemt eller bestemt form etter preposisjonen, ofte med den bestemte artiklen på substantivet (i huset, på bordet). Noen preposisjoner styrer spesifikke setningsledd eller er knyttet til visse verbuttrykk, noe som gir preposisjonsuttrykk en viktig rolle i å etablere forhold i setninger.

Vanlige eksempler på bruk inkluderer: han gikk til skolen, boken ligger på bordet, vi møtes i morgen, hun ventet hos henne etter middagen. Preposisjonene utgjør en viktig del av norsk syntaks og betydning ved å angi plass, tid, retning og andre relasjoner mellom ord og hendelser.