Polarisasjonsdata

Polarisasjonsdata refererer til informasjon om polarisasjonstilstanden til elektromagnetisk stråling og brukes i optikk, radiokommunikasjon, fjernmåling og astrofysikk. Dataene beskriver hvor mye av lyset som er polarisert, retningen til polarisasjonen og fenomener som sirkulær polarisasjon. Polarisasjonsinformasjon kan bidra til å avdekke materialegenskaper, magnetfelt og atmosfæriske forhold.

Den vanligste måten å representere polarisasjonen på er gjennom Stokes-parametrene I, Q, U og V. I er total intensitet, Q og U beskriver lineær polarisasjon i to ortogonale retninger, og V beskriver sirkulær polarisasjon. Den lineære polarisasjonen og polarisasjonsvinkelen chi er gitt av P = sqrt(Q^2+U^2)/I og chi = 0,5 * arctan(U/Q). Avhengig av referanserammen kan Q og U omdefineres i andre vinkler.

Polarisasjonsdata samles med polarisatorer, bølgeleder og sensorer i optiske systemer, eller med radiomottakere og korrelatorer i radiopolarisasjon. Instrumentell polarisasjon må kalibreres bort for å unngå kunstige signaturer. Prosesseringssteg inkluderer demodulering, flat-fielding, bakgrunnskorreksjon og håndtering av feilkilder.

Data lagres ofte som kart av polarisasjon over tid eller rom, og forekommer i formater som FITS i astronomi eller geoinformasjonsformater i fjernmåling. Resultatene presenteres som polarisasjonsnivå i prosent, polarisasjonsvinkel og depolarisering.

Anvendelser inkluderer studier av magnetiske felt i stjerner og galakser, atmosfæriske egenskaper og aerosoler i fjernmåling, samt materialegenskaper og overflatemålinger.