Oppstandelsen

Oppstandelsen, eller Den oppstandne, er i kristen tradisjon læren om at Jesus Kristus stod opp fra de døde etter korsfestelsen. Ordet oppstå er av norsk opprinnelse, og oppstandelse betegner handlingen å komme tilbake til livet. I norsk bruk refererer oppstandelsen særlig til Jesu oppstandelse, selv om begrepet også brukes i bredere teologiske sammenhenger.

Teologisk sett er oppstandelsen en grunnleggende hendelse som bekrefter Jesu guddommelighet og hans rolle som Menneskesønnen, og som anses å være nøkkelen til håp om evig liv. Den er sentral i mange kirkesamfunns forståelse av frelse, guddommelig makt og historiens lydighet til Gud. De fleste tradisjoner viser til oppstandelsen som et menneskelig og guddommelig vende-punkt som gir håp om liv etter døden og en slutt på dødelighetens makt.

Skriftlig basis finnes i Det nye testamente: evangeliene forteller om kvinnenes oppdagelse av den tomme graven og Jesus’ møter med disiplene, og Paulus’ korinterbrev hevder at Kristus har oppstått og at det gir håp om vår egen oppstandelse. Teologisk har den tidlige kristne bekjennelsene, som trosbekjennelsene i trosbekjennelsene, bekreftet oppstandelsen som en trosgrunn. Upriktige tolkninger varierer mellom tradisjoner; de fleste kristne tror på en virkelig, kroppslig oppstandelse, mens enkelte moderne teologier også legger vekt på en mer symbolsk eller åndelig forståelse.

Kulturelt har oppstandelsen formet påskehøytiden og kristen liturgi, kunst og musikk. I Norge brukes termen oppstandelsen særlig i religiøs sammenheng og i taler og tekster som omhandler påskeorgelets budskap.