Opplysning

Opplysningen, eller opplysningstiden, var en europeisk intellektuell og kulturell bevegelse som vokste fram i siste del av 1600-tallet og nådde sin høyde på 1700-tallet. Den vektla rasjon, vitenskap, kritisk tenkning og skepsis til tradisjonell autoritet, særlig kirkelig og arvelig makt. Målet var å forbedre samfunnet gjennom utdanning, sekularisering av staten og en politikk basert på naturrett og empirisk gransking. Fremskritt og menneskets evne til å forme sin egen skjebne stod sentralt.

Opplysningens ideer ble spredd gjennom skrifter, debatt og vitenskapelige institusjoner, og de berørte politikk, religion og utdanning. Hovedtemaer inkluderte naturrettsfilosofi, sosiale kontrakt-teorier, toleranse, religionskritikk og troen på den vitenskapelige metode som kilde til kunnskap. Tenkerne Voltaire, Rousseau, Kant, Hume og deres samtidige bidro til å forme et universelt sett av rettigheter, frihet og ansvar.

I Norden og spesielt i Norge og i unionen Danmark-Norge brukes ofte begrepet opplysningen for å beskrive tilsvarende kulturelle og administrative reformer som fant sted, og som la grunnlaget for senere liberal tenkning, utdanning og statlig organisering. Opplysningens arv inspirerte senere demokratiske og liberale strømninger, samtidig som den ble utfordret av kritikk og senere romantiske reaksjoner.

Oppsummert var opplysningen en flerlagt bevegelse som søker å bruke fornuft og vitenskap for å forbedre menneskeliv og samfunn, med varierende uttrykk og innhold i ulike land.