Nettsignatur

Nettsignatur er et begrep for elektroniske signaturer som brukes ved dokumenter og transaksjoner i Norge og i EØS-området. En elektronisk signatur er en markering i elektronisk form som har til hensikt å bekrefte at signeren samtykker i innholdet i et dokument eller i en dataoppføring. Signaturen kan være alt fra en enkel bekreftelse til en kryptografisk beskyttet signatur som knytter signaturen til signerende identitet og dokumentets integritet.

Teknisk kan en nettsignatur være basert på ulike nivåer av sikkerhet. De vanligste typene er avansert elektronisk signatur (AES) og kvalifisert elektronisk signatur (QES). Under eIDAS-regelverket, som implementeres i Norge og andre EØS-land, har QES samme rettslige virkning som en håndskrevet signatur når den er utstedt av en kvalifisert tillitstjenesteleverandør og tilfredsstiller krav til identitet og sikkerhet.

Kjerneprinsippene for sikkerhet er identitetsbekreftelse, integritet av dokumentet og non-repudiation. Nettsignaturer bygger på offentlig nøkkel infrastruktur (PKI), hvor signeringsnøkkelen er privat og sertifikatet bekrefter signeren sin identitet. Verifikasjon gjøres ved å kontrollere sertifikatet og signaturen i dokumentets hash.

Bruksområder inkluderer kontrakter, offentlige skjemaer, fakturaer og andre transaksjoner som krever bekreftet samtykke. Offentlige tjenester tilbyr ofte nettbaserte signaturløsninger for enklere og raskere saksbehandling.

Begrensninger omfatter behov for riktig signaturnivå for avtaler, krav til sikker oppbevaring av nøklene og sertifikat, samt kostnader og leverandørrisiko. Nettsignaturer krever derfor god policy og kontroll for å opprettholde rettsvern og personvern.