Nervefibrer

Nervefibrer er de lange, aksonlignende utløpene til nerveceller som overfører elektriske impulser til andre nerveceller, muskler eller kjertler. I sentralnervesystemet utgjør nervefibrer baner og fibre som danner kommunikasjon mellom ulike deler av hjernen og ryggmargen, mens i det perifere nervesystemet danner de sammen med andre fibrer nerver som forbinder sentralnervesystemet med kroppens organer og vev. Hovedfunksjonen til nervefibrer er å lede elektriske signaler i form av aksjonspotensialer.

Nervefibrer klassifiseres ofte etter ledningshastighet og myelinisering. A-fibre er myeliniserte og leder raskt, B-fibre er også myeliniserte men tynnere, og C-fibre er umyeliniserte og leder saktere. Innenfor A-fibre finnes undergrupper som A-alpha, A-beta og A-delta, med ulike oppgaver som motoriske signaler til skjelettmuskulatur, berøring og rask smerte/temperatur. C-fibre bærer langsom smerte og varmeinformasjon. Myelinet øker ledningshastigheten ved saltatorisk ledning, der signalet hopper fra node til node. I det perifere nervesystemet bygges myelin av Schwann-celler, mens oligodendrocyter bygger myelin i sentralnervesystemet. Ranviersk node er de korte mellomrommene mellom myelinskeder.

Strukturelt består en nervefibre av et akson omgitt av en membran og ofte myelin, og fibrene organiseres i fasikler. Hver fiber ligger i endoneurium; fasiklene er omringet av perineurium, og hele nerven er omsluttet av epineurium. Skade på nervefibrer kan føre til demyelinisering og nevropati, og i mange tilfeller oppstår Wallerian degenerasjon distalt for skaden.