Natriuretisk

Natriuretisk refererer generelt til prosesser og hormoner som fremmer natriurese, altså økt utskillelse av natrium i urinen, og dermed bidrar til regulering av kroppsvæskevolum og blodtrykk. Begrepet forbindes ofte med natriuretiske peptider, en familie hormoner som inkluderer atrial natriuretisk peptide (ANP), B-type natriuretisk peptide (BNP) og C-type natriuretisk peptide (CNP). ANP produseres primarily i atriale myocytter som svar på påkjenning av atriene; BNP dannes hovedsakelig i ventriklene ved økt veggtøyning; CNP syntetiseres i endotel og andre vev. Urodilatin er en renal derivat med lignende effekter.

Mekanisme: Natriuretiske peptider binder til natriuretiske peptidreseptorer (hovedsakelig NPR-A og NPR-B), som øker nivået av cGMP i cellene. Dette fører til vasodilatasjon, økt glomerulusfiltrasjon og redusert arbeid i renin-angiotensin-aldosteronsystemet, samt redusert natriumreabsorpsjon i distale nefroner. Den samlede effekten er økt natrium- og vannlaus (diurese) og redusert blodtrykk. Nedbrytning skjer i hovedsak av nefrilysin; inhibering av nefrilysin øker natriuretiske peptiders tilgjengelighet og brukes terapeutisk i kombinasjon med andre blodtrykksregulerende midler i visse former for hjertesvikt.

Klinisk relevans: BNP og dets inaktive fragment NT-proBNP brukes som biomarkører for hjertesvikt og væskestatus. Høye nivåer kan indikere hjertestress, men også forekomme ved nyresvikt, akutt koronarsykdom og lungeembolier. Natriuretiske peptider eller deres regulatoriske vei har også terapeutiske roller, eksempelvis i behandling av hjertesvikt ved kombinasjon av neprilysinhemmere og ARB/ACE-hin.