Måneprøver

Måneprøver er geologiske prøver hentet fra månens overflate og dyp, tatt opp av bemannede og ubemannede oppdrag, samt måneprøver som har returnert til jorden som meteoritter. Prøvene gir innsikt i månens sammensetning, geologi og dannelseshistorie, og brukes fortsatt i forskning i dag.

Historisk har Apollo-programmet levert de største prøvesamlingene: mellom 1969 og 1972 ble det hentet ut hundrevis av kilo månestein og regolith. Sovjetunionens Luna-program returnerte også prøver i løpet av 1970-tallet. I 2020 returnerte Kina prøver gjennom Chang’e-5, ca. 1 731 gram. I tillegg blir mange månens meteoritter funnet på jorden og katalogisert som måneprøver.

Innholdet i måneprøvene varierer fra basalt til anortositt og breksier, samt regolitmateriale fra månens overflate. Disse prøvene brukes til geokjemiske analyser og isotopdatering (for eksempel U-Pb og Ar-Ar), som bidrar til å kartlegge månens alder, kraterhistorie og utvikling. Forskningen har bidratt til den dominerende teorien om at månen ble dannet etter et gigantisk sammenstøt mellom jorden og et legeme kalt Theia, og til forståelsen av månens tidlige geologi og bombardementshendelser.

Måneprøvene er nøye kuratert av NASA ved Astromaterials Acquisition and Curation, lagret i kontrollerte forhold, og distribuert til forskere verden over under strenge regler for å unngå kontaminasjon. Mange prøver står utstilt i museer, mens de som er under forskning, returneres til vitenskapelige institusjoner.