Moduleringstype

Moduleringstype er betegnelsen for metoden som brukes til å overføre informasjon ved å modifisere en bærerfrekvens i et kommunikasjonsmedium. En moduleringstype kan være analog, der bæreren endres kontinuerlig i amplitude, frekvens eller fase, eller digital, der informasjonen representeres med diskrete verdier og signalet endres i trinn. Begrepet brukes i bredt til ulike teknologier, fra radio og TV til datakommunikasjon og trådløse nettverk.

Analoge moduleringstyper inkluderer amplitudemodulasjon (AM), frekvensmodulasjon (FM) og fase-modulasjon (PM). Amplitudemodulasjon endrer signalets styrke, frekvensmodulasjon endrer frekvensen til bæreren, og fase-modulasjon endrer fasen. Analoge metoder er ofte enkle å implementere, men kan være mindre effektive når signalet må overføre mye data eller være robust mot støy og forstyrrelser.

Digitale moduleringstyper omfatter konsepter som amplitude shift keying (ASK), frequency shift keying (FSK), phase shift keying (PSK) og quadrature amplitude modulation (QAM). I digitale systemer brukes konstellasjoner og kartlegging (for eksempel QAM eller PSK) for å representere data med et begrenset antall diskrete nivåer. Digitale metoder gir ofte høyere spektral effektivitet og bedre feiltoleranse i moderne nettverk, men kan være mer krevende å implementere og krever nøyaktig synchronisering.

Valg av moduleringstype avhenger av kanalforhold, båndbreddekrav, effektbudsjett og ønsket datahastighet. God støyrobusthet og lavt forårsaket feil i støyfulle kanaler kan favorisere visse digitale modulasjonsformer, mens smale båndbredder og lav effekt kan gjøre enklere analoge metoder mer passende. Moduleringstype er derfor en grunnleggende faktor i design av kommunikasjonssystemer og standarder.