Modulasjonsmetode

Modulasjonsmetode er en samlebetegnelse for teknikker som brukes for å overføre informasjon ved å modifisere en bærebølge. Hovedideen er å gjøre endringer i en eller flere egenskaper ved bærebølgen—amplitude, frekvens, fase eller tidsstruktur—slik at mottakeren kan rekonstruere den opprinnelige informasjonen ved demodulering. Valg av modulasjonsmetode påvirker hvor mye båndbredde som kreves, hvor robust signalet er mot støy, og hvor kompleks sender og mottaker er.

Analoge modulasjonsmetoder inkluderer amplitude-modulasjon (AM), frekvensmodulasjon (FM) og fasesmodulasjon (PM). AM endrer bærebølgens amplitude i forhold til signalet og brukes historisk i AM-radio, men er sårbar for støy. FM gir bedre støyimmunitet og brukes mye i radioutsendinger for lyd, mens PM ligger nærmere digital modulering og brukes i enkelte systemer hvor presis fasekontroll er viktig.

Digitale modulasjonsmetoder omfatter amplitude-shift keying (ASK), frequency-shift keying (FSK) og phase-shift keying (PSK), ofte i varianter som QPSK og ulike QAM-rammer (for eksempel 16-QAM, 64-QAM) som kombinerer endringer i amplitude og fase for å bære flere bits per symbol. Disse metodene er grunnlaget for moderne digitale kommunikasjonsnettverk, satellittkommunikasjon og trådløse standarder.

I tillegg brukes pulsløsninger som PCM (pulse-code modulation) og delta-modulasjon i digitale og samplingbaserte systemer. Valg av modulasjonsmetode avhenger av krav til bitrate, feiltoleranse, effekt og kompleksitet, samt det fysiske mediet som brukes.