Kompromissprojeksjoner

Kompromissprojeksjoner er kartprojeksjoner som forsøker å minimere den totale forvrengningen ved å balansere areal, form, avstand og retning. De bevarer ikke perfekt noen egenskap, men gir et helhetlig, jevnt framstilling av jordoverflaten. Slike projeksjoner brukes ofte for verdenskart der målet er et lesbart og nøkternt bilde av jordens overflate.

Hovedtrekk: de fordeler forvrengningen jevnt framover kartet og forsøker å holde både areal og form i akseptable grenser; avstand og retning blir også tilnærmet, men ingen av disse egenskapene holdes nøyaktig. Polområdene har ofte større forvrengning enn områder nær ekvator.

Eksempler: Winkel Tripel og Robinson er blant de mest kjente kompromissprojeksjonene. Kavrayskiy VII og andre lignende projeksjoner regnes også som kompromissprojeksjoner.

Historie og bruk: disse projeksjonene ble utviklet i 20. århundre som et alternativ til mer spesialiserte projeksjoner (som konforme eller arealbevarende). De brukes i utdanningskart, atlas og andre visuelle framstillinger der et balansert inntrykk ønskes.

Begrensninger: fordi ingen egenskap bevares perfekt, vil forvrengningen variere over kartet; areal, form og avstand kan være feil i ulike regioner. De er ikke egnet for presis navigasjon eller vitenskapelige analyser som krever nøyaktig område eller form, men er verdifulle for visuell framstilling.