Klangfarger

Klangfarger, ofte omtalt som timbre i faglitteraturen, er den perceptuelle kvaliteten ved en lyd som gjør at to lyder med samme tonehøyde og samme lydstyrke kan oppfattes som ulike. Klangfargen gjør for eksempel at en fiolin og en obo høres forskjellig ut selv når de spiller samme note.

Klangfargen bestemmes av lydenes spektrale innhold og tidsforløp. Hovedfaktorer er harmonisk struktur, frekvensinnhold, formanter og de resonansene som finnes i instrumentets eller stemmenes fysikk, samt hvordan lyden utvikler seg i tid fra start til slutt. Instrumentets byggemateriale og konstruksjon, spillteknikk, mikrofonvalg og opptaksrom, samt effekter som reverb og EQ, kan endre klangfargen betydelig. Elektronisk lyd kan også formes for å skape helt nye klangfarger gjennom ulike former for syntese og modulering.

I musikk og lyddesign brukes klangfarger for å identifisere instrumenter, skape stemning og påvirke orkestrering. Små endringer i spillteknikk eller artikulasjon kan endre klangfargen betydelig og dermed opplevelsen av en fremførelse.

Historisk har klangfarger blitt studert siden Helmholtz, og i moderne psykoakustikk og musikkteori er de et sentralt begrep. I dag er klangfarger grunnleggende i musikk, lydteknikk og lyddesign, og de brukes bevisst for å forme uttrykk og romfølelse i lydproduksjoner.