Kasussystemet

Kasussystemet er et grammatisk system som bruker kasus til å markere setningsfunksjonene til ord, særlig substantiv og pronomen, og i noen språk også adjektiv. Kasus er endelser eller avledede former som viser hvilket forhold et ord har til verbet eller andre ord i setningen, for eksempel hvem som gjør hva mot hvem.

De mest kjente kasusene er nominativ (subjekt), akkusativ (direkte objekt), dativ (indirekte objekt) og genitiv (eiendom eller tilhør). Mange språk har også andre kasus som lokativ (plassering, sted), instrumentalis (verktøy) og ablativ (utgangspunkt eller adskillelse), samt kasus brukt for komparativ eller bevegelse mot/fra. I språk med rik kasus kan setningsordstillingen være fleksibel, fordi kasusene tydelig avslører hvilke syntaktiske roller ordene har.

Kasussystemer varierer betydelig mellom språk. Noen språk har få kasus og fast ordstilling (for eksempel mange presens-indoeuropeiske språk), mens andre har mange kasus og friere ordstilling (for eksempel finsk, ungarsk eller transformasjoner i slaviske språk). Latin, gresk og russisk har middels til omfattende kasusystemer; finsk og ungarsk har særegne og omfattende systemer. Et språk som har mistet mange av sine kasus, som engelsk, viser hvordan språk kan forenkles gjennom historisk endring; moderne norsk har også et begrenset kasusbruk, primært i pronomen og i genitivsform.

Kasussystemet er dermed grunnleggende for å forstå setningsstruktur og språkets historiske utvikling, og det varierer mye i antall kasuser og hvordan de brukes i ulike språk.