Isolasjonsnivåene

Isolasjonsnivåene er et begrep innen databaser som beskriver hvor mye en transaksjon ser av andre transaksjoners arbeid. De bestemmer hvor streng synlighet og låsing skal være når flere brukere eller prosesser jobber samtidig. Valget påvirker både dataintegritet og systemets evne til å behandle forespørsler parallelt.

De fire klassiske nivåene er Read Uncommitted, Read Committed, Repeatable Read og Serializable. Read Uncommitted lar en transaksjon lese data som andre transaksjoner foreløpig har endret eller ikke commitet, noe som kan gi inkonsistente lesninger. Read Committed hindrer lesing av ucommitet data, men gjentatte lesninger kan vise ulike verdier. Repeatable Read sørger for at data som ble lest tidlig i transaksjonen forblir konstant, men phantom reads kan fortsatt forekomme. Serializable er det strengeste nivået og innebærer at transaksjonene oppfører seg som om de kjøres i sekvensielt rekkefølge; dette reduserer eller eliminerer alle tre typer lesingsanomalier, men gir ofte mindre parallellitet og høyere ventetid.

Moderne databaser implementerer ofte mer avanserte mekanismer som MVCC (multi-version concurrency control) og tilbyr alternativer som Snapshot Isolation. Snapshot Isolation gir konsistente lesninger basert på et øyeblikksbilde av data ved transaksjonens start, uten å låse hele datasettet under kjørslen. Dette kan redusere leselåser, men kan introdusere andre typer konflikter som write skew i spesielle situasjoner.

Valget av isolasjonsnivå avhenger av krav til dataintegritet og ønsket grad av samtidighet. Et høyere nivå gir sterkere konsistens, men mindre parallellitet, mens et lavere nivå åpner for bedre ytelse og respons, men større risiko for inkonsistens og uforutsigbare lesninger.