Interferenshåndtering

Interferenshåndtering er praksisen med å redusere eller eliminere uønsket påvirkning mellom signaler i trådløse og elektroniske systemer. Den brukes i nettverk for mobilkommunikasjon, Wi‑Fi, kringkasting og satellittkommunikasjon, der flere brukere eller systemer deler samme frekvensressurser.

Strategier for interferenshåndtering kan deles inn i statiske og dynamiske tiltak. Statisk frekvensplanlegging og kanalallokering søker å minimere overlapping mellom naboende celleområder og andre tjenester. Geografisk planlegging og tilordning av ressurser bidrar også til redusert kryssstyring mellom celler.

Dynamisk interferenshåndtering omfatter kraftkontroll (justering av utgangseffekt for hvert brukerutnyttelse), tidsplanlegging og ressursallokering i sanntid, samt adaptiv modulasjon og koding for å møte varierende kanalforhold. Tekniske metoder inkluderer stråleforming (beamforming) og MIMO for å fokusere energien og dermed redusere interferens i andre retninger. Interferensreduksjon kan også oppnås gjennom filtre og teknikker som successive interference cancellation (SIC) eller felles dekoding (joint decoding).

Koordinert bruker- og nettverkssamarbeid, som Coordinated Multipoint transmisjon (CoMP), kan ytterligere redusere interferens ved å synkronisere transmittere og dele informasjon.

I tillegg spiller spektrumdeling og kognitiv radioteknologi en rolle i interferenshåndtering. Reguleringer og standarder legger rammer for hvordan ulike tjenester kan dele frekvenser, og hvordan brukere kan tilpasse seg for å opprettholde pålitelig kommunikasjon.

Anvendelser inkluderer mobilnett, trådløst lokalnettverk og satellitteknologi. Utfordringer inkluderer varierende kanalforhold, brukermobilitet og kostnader ved implementering av avanserte teknikker.