Intensjonene

Intensjonene er pluralformen av intensjon, et norsk ord som vanligvis brukes om en persons eller en handlings underliggende hensikt, mål eller motiv. I dagligtale omtaler man ofte intensjonen bak en handling: hva man ønsket å oppnå, eller hva som lå bak uttalelsen. Eksempler er vanlige: “Hva var intensjonen med endringen?” eller “Han hadde gode intensjoner, men resultatet ble feil.”

I språkfilosofi og lingvistikk brukes intensjon som et fagbegrep som beskriver det mentale eller konseptuelle innholdet til et ord eller uttrykk. Dette står i kontrast til ekstentsjonen (ekstensjon), som angir den faktiske referansen eller mengden ting i verden som uttrykket peker til. På denne måten kan ordet “hund” ha en intensjon som beskriver et firebeint pattedyr som er et kjæledyr, mens ekstentsjonen er settet av alle hunder.

Etymologisk kommer intensjon fra latin intentio og fransk intention, og har blitt integrert i norsk språkbruk med betydningen plan eller formål. Bruken kan altså dekke både dagligtale og mer formelle eller akademiske sammenhenger.

Nyanser og nytte: intensjon og hensikt brukes ofte om motiv eller ønsket resultat, men intensjon kan også omfatte moralske eller normative motiver. I juridiske eller etiske vurderinger kan avklaringen av intensjon være avgjørende for å vurdere handlingens ansvarlighet eller konsekvenser.

Se også: hensikt, formål, motiv, ekstentsjon.