Høyminnekapasitet

Høyminnekapasitet refererer til mengden primærminne—hovedsakelig systemRAM—som er tilgjengelig i en datamaskin eller server for å lagre programkode, data og arbeidssett som aktivt behandles. Begrepet skiller seg fra sekundært lagringsmedier som harddisker og SSD-er, som har mye høyere kapasitet men er betydelig langsommere.

Kapasiteten bestemmes av maskinvaren: antall RAM-brikker (DIMM-slots), minnetype (DDR4, DDR5), antall minnekanaler, og enhetens minnekontroller. I tillegg har operativsystem og prosessor innflytelse gjennom adresserbart rom og begrensninger; 64-bit-systemer støtter betydelig større adresserom enn 32-bit. Virtuell minne og minneballongering i virtualiserte miljøer gjør også at den faktiske tilgjengelige kapasiteten for applikasjoner kan være annerledes enn installert RAM.

Typiske kapasitetnivåer varierer etter behov: for mobile og budsjett-enheter kan RAM ligge i området noen få gigabyte til 8–16 GB; for vanlige hjemmedatamaskiner er 16–64 GB vanlig; for profesjonelle arbeidsstasjoner og små servere er 64–256 GB eller mer vanlig; datasentre kan ha opptil flere terabyte RAM i enkelte maskiner. Høy minnekapasitet er spesielt viktig for databaser, in-memory analytics, vitenskapelig simulering, videoredigering og kjøring av mange virtuelle maskiner.

Viktige tillegg i servere er ECC-minne og registrerte/minnebuffer RAM (LRDIMM) for bedre stabilitet i store minneoppsett. Noen systemer utnytter ikke-flyktig minne, som persistent memory, i kombinasjon med DRAM for raskere tilgang til store datasett.

Valg av høy minnekapasitet innebærer avveininger mellom kostnad, strømforbruk og temperatur, samt behov for båndbredde og lav ventetid. Behovet for kapasitet forventes å øke i takt med dataintensive applikasjoner og skybaserte tjenester.