HDACinhibitorer

HDACinhibitorer, eller histondeacetylasehemmere, er legemidler som hemmer aktiviteten til histondeacetylaser (HDACer). Ved å blokkere HDAC-enzymene opprettholdes acetylgrupper på histon tails og andre proteiner, noe som gir en mer åpen kromatinstruktur og endret genuttrykk. Effektmønsteret varierer mellom vev og sykdomstilstander og kan påvirke cellevekst, differensiering og apoptose. HDACinhibitorer brukes primært i onkologi og biomedisinsk forskning, og studeres også for andre tilstander.

HDACer deles inn i fire hovedklasser (I, IIa/b, IV; IIb og IIa er undergrupper). HDACinhibitorer varierer i isoformselektivitet; noen er pan-HDAChemmere som påvirker flere isoformer, mens andre er mer selektive mot spesifikke HDACer. Dette påvirker både effektprofil og bivirkninger. De fleste kommersielt utviklede inhibitorene virker ved å binde metallioner i HDACs aktive sete og dermed forhindre deacetylering av proteiner.

Klinisk bruk innebærer behandling av enkelte hematologiske maligniteter og enkelte solide tumorer, ofte i kombinasjon med andre legemidler. Eksempler på godkjente legemidler inkluderer vorinostat, romidepsin, belinostat og panobinostat, som har fått indikasjoner i ulike typer av lymfomer og myelom. HDACinhibitorer blir også undersøkt i kombinasjonsregimer og i kliniske studier for andre sykdommer som inflammasjon, nevrodegenerative tilstander og potensielt aldring.

Bivirkninger og sikkerhet innebærer vanligvis tretthet, gastrointestinale symptomer, trombocytopeni, anemi og elektrolyttforstyrrelser. Noen HDACinhibitorer kan forårsake QT-forlengelse og leverpåvirkning, avhengig av den spesifikke forbindelse og dose. Behandling krever ofte monitoring og dosejustering.