Genotypefordelingen

Genotypefordelingen beskriver hvordan ulike genotyper for et bestemt gen forekommer i en populasjon. For et gen med to alleler, A og a, finnes ofte tre genotyper: AA, Aa og aa. Under Hardy-Weinberg-loven antas tilfeldig paring og andre ideelle forhold, og genotypefrekvensene følger p^2, 2pq og q^2, der p er frekvensen av A og q frekvensen av a i populasjonen, med p + q = 1. Derfor er andelene av AA, Aa og aa henholdsvis p^2, 2pq og q^2.

Faktorer som påvirker genotypefordelingen inkluderer naturlig seleksjon, genetisk drift, migrasjon, mutasjon og ikke-random mating. I virkeligheten avviker observerte genotypefrekvenser ofte fra Hardy-Weinberg-forventningene. Man kan beregne alelfrekvensene fra observerte genotypeantall og deretter sammenligne med forventede verdier, for eksempel ved chi-kvadrat-test.

Beregningsmessig kan p defineres som p = (2N_AA + N_Aa) / (2N), der N er totalt antall individer, og q = 1 − p. For flere enn to alleler, A1, A2, ..., Ak, er frekvensene p_i = frekvensen av Ai, og under Hardy-Weinberg er homozygote frekvenser p_i^2 og heterozygote frekvenser 2 p_i p_j (i < j).

Bruksområder og betydning: Genotypefordelingen brukes til å måle genetisk variasjon i en populasjon, oppdage tegn på seleksjon eller struktur i populasjonen, og støtte studier av sykdomsrisiko og evolusjonære prosesser. Den gir en teoretisk base for å tolke observerte genotypemønstre og deres avvik fra forventet.